I fjor imponerte Daniel oss stort da han syklet ett par meter på Emmas sykkel. Han var da 3 1/2, og begynte vingle veldig med styret da han oppdaget at det faktisk ikke var noen som holdt han. Etter det fikk han litt «skrekken», og nektet sykle uten støttehjul på sykkelen sin. Jeg synes det var litt leit, for jeg visste at han kunne, og synes støttehjulene var overflødige. Ikke stort å gjøre med det, han var helt fastlåst på at han ikke kunne sykle, og at han måtte ha de støttehjulene.
I går kunne vi lese på facebook at hans 2 dager yngre kusine hadde lært seg å sykle uten støttehjul, og da ble saken en ganske annen. Han skulle da ikke være noe dårligere enn henne! Papsen fikk klar melding om at nå skulle støttehjulene av, han skulle lære seg å sykle på to hjul. Jeg ble med han ut, hjalp han på med hjelmen, så klatret han opp på sykkelsetet. Planen var at jeg skulle gå bak og holde han, men før jeg rakk ta tak i han så syklet han avgårde på egenhånd. Jeg løp etter ett par meter, men han syklet for fort til at jeg greide holde følge. I en stor bue svingte han sykkelen rundt ute på parkeringsplassen vedsiden av her, før han kom tilbake igjen. Han var nok like overrasket som meg. Jeg har alltid visst at han har god kroppsbeherskelse, det har vi visst siden han var 5 måneder og sto i sofaen her. Jeg regnet med en litt vinglete start, litt knall og fall….
Share on Facebook